Om Stoisk ro – livsvisdom for vår tid

– Noen notater og et utvalg kilder. Første del.

Forkortelser: 

LS = A. A. Long & D. N. Sedley, The Hellenistic philosophers, vol. 1 – translations of the prinicipal sources, with philosophical commentary. (Cambridge: Cambridge University Press, 1987)

DL = Diogenes Laertius, Lives of Eminent Philosophers. overs. R. D. Hicks. (The Loeb Classical Library)

Om begrepet «erkjennende dyr».

For de som er godt kjent med antikkens filosofi, middelalderfilosofi, eller med den stoiske tradisjonen spesielt, vil bruken av begrepet «erkjennende dyr» virke uortodoks. Den vanligste oversettelsen av zoon logiconer»rasjonelt dyr», som kommer fra det latinske animal rationale. Hvorfor vektlegge erkjennelse framfor de øvrige aspektene ved stoikernes forståelse av rasjonalitet?

Begrepet «erkjennende dyr» er ikke en oversettelse av zoon logicon. Begrepet rommer ikke stoikernes rasjonalitetsbegrep i sin helhet, men et sentralt aspekt ved det: I stedet for å vektlegge en forklaring av fornuft, eller rasjonalitet, vektlegger boken hva fornuft eller rasjonalitet egentlig består i, og hva mennesket søker i og med sin «fornuftsevne»: Hva som ligger i den menneskelige natur å være orientert mot, hva som er «det i sannhet gode» for et vesen med «fornuftsevne». (Se eks. SL, 64.) Boka er bygget opp rundt det teleologiske resonnementet i den opprinnelige stoiske filosofien. På den måten formidles innholdet i rasjonalitetslæren, uten å trekke inn selve begrepet «rasjonalitet». Jeg anså dette som den beste løsningen, siden «rasjonalitet» og «fornuft» har en veldig annen betydning i våre dager, enn for de gamle stoikerne. (se lengre ned).«Erkjennelse» er min oversettelse av episteme. Jeg kaller menneskets «styrende prinsipp» (hegemonicon) «erkjennelsesevne», i stedet for «intellekt», «fornuft», eller lignende. Ordet «erkjennelsesevne» får fram det «reseptive» i hegemonicon-begrepet, ikke kun det aktive. (Hegemonicon mottar informasjon gjennom sansene og forestillingsevnen, og er ved fødselen «tom» som et blankt ark. (Aetius 4.11.1-4; Plutarch, On common conceptions 108 4f- 108 5a)(SL s. 238). Denne betydningen forsvinner i eksempelvis det engelske «reason». Jf. Zenons håndmetafor (Cicero, Academica 2.145)

Begrepet «erkjennelsesramme» brukes i stedet for en diskusjon rundt «prolepsis» og «ennoia».  

En god diskusjon av primærkildene mht. stoikernes rasjonalitetsbegrep, er: Håvard Løkke: Knowledge and virtue in early Stoicism (Dordrecht: Springer, 2015). En parallell diskusjon finner vi i Henry Dyson, Prolepsis and ennoia in the early stoa, (Berlin: Walter de Gruyter, 2009.) ch. 3.

Menneskesinnet må «forankres» og formes fullstendig i Logos/Natur/gud for å bli rasjonelt: «The only set of principles which could guide a man unerringly through life is the set of principles recognized as the Law of Nature, the Common Law, the will of Zeus, or Right Reason. (B. Inwood, Ethics and human action in  early stoicism, (Oxford: Oxford University Press, 1985)s. 107. «(…) for the Law is also the will of Nature, or of Zeus who is the arranger of the Universe»)( Inwood, 1985, 108) (Temaet tas opp lengre ned.)

Se også f.eks: J.M Rist, Stoic Philosophy, Cambridge: Cambridge University Press, 1990), s. 76.

DL. 7.88

Mennesket har to ulike «kilder til handling» (Se også Aristoteles Eudemian Ethics 2.8, og Inwoods relativt klare diskusjon i Ethics and human action, kap. 3 + ex. appendix 4). Oversettelsen erkjennende dyr ivaretar dette viktige poenget,slik diskusjonen i kapittel én viser.  

Det er vår erkjennelse/»innholdet i vår erkjennelsesramme» som bestemmer våre handlinger  – hva vi anser som «rett handling». For en god diskusjon av relasjonen erga/logos, se John Sellars: Art of Living – The stoics 0n the Nature and Function of philosophy (Bristol Classical Press, 2009) (Diskusjon i Inwood (1985), s 67 og utover) Våre handlinger forårsakes av indre faktorer, faktorer som har med vårt sinns «tilstand» og «orden» å gjøre (men dypest sett av gud/Natur, Logos.) Se: Susanne Bobzien, Determinism and Freedom in Stoic Philosophy (Oxford: Clarendon Press, 1998), kap. 1)

«Fornuft», eller rasjonalitet, er noe vi utvikler oss mot, ikke noe vi allerede besitter: (eks. Epiktet Ench. 48, Diss. 1. 4) ) Kun Den Vise er rasjonell i følge stoisk filosofi. (Se eks. LS s. 257) Vi andre besitter rasjonalitet som potensial.  Stoisk filosofi handler om å skape en «logisk sammenheng» mellom alle våre grunnbegreper. (Løkke, 2015, kap. 5) Rasjonalitet må utvikles gjennom «studiet» av fysikk, logikk, og etikk. (Aetius 1, Preface 2; DL 7.39-41)) Mye moderne selvhjelpslitteratur gir inntrykk av at «reason» er noe vi ganske enkelt «bare må ta i bruk». 

«Reason may be called «a set of notions», but reason shaped into knowledge would be the ordered set of its elements.» – Johnny Christensen: An essay on the Unity of Stoic Philosophy (Copenhagen: Munksgaard, 1962)

Kollektive sannheter: 

Distinksjonen mellom hva som er «i henhold til konvensjon» (kata nomon) og hva som er «i henhold til Natur» (katá füsin) kommer opprinnelig fra den sofistiske bevegelsen som oppsto rundt 500 år f.Kr. og ble senere plukket opp av kynikere og stoikere. For sofistene handlet skillet om hva vi «tilfeldigvis har blitt enige om», og hva som er «nødvendig». ((Antiphon, De Veritate, (II. 23-34) 

Se Cicero De legibus : I 47 (Vi kan oppdras av udygdige foreldre, barnepassere, osv.)

Vi korrumperes «utenfra og fra mennesker i våre omgivelser.» Cacidius in Tim 167 / + 165-166. Se M. Graver, Stoicism and emotion (University of Chicago Press, 2008). 154-163. (Jeg har mistet denne boken, håper referansen er rett. Gi gjerne beskjed om noe ikke stemmer:)

Se: The stoic theory of Oikeiosis : Troels Engberg-Pedersen (Aarhus: Aarhus University Press , 1990) eks. s. 57. 

Løkke (2015) s. 83- 84. 

Se også den stoiske doktrinen vi finner uttrykt hos Aurelius, Seneca og Epiktet om å ikke omgås «udygdige bekjentskaper». Dårlig adferd er smittsomt inntil filosofiens medisin har begynt å virke på ordentlig (– og vi gjør fremskritt.) 

At vi forvirres av kulturelle standarder mht. hva som virkelig er verdt å søke for mennesket, er et vesentlig aspekt ved sokratisk filosofi. 

Om «fellesminnet» som begrep:

Dette begrepet er mitt påfunn. Hensikten med begrepet er å forenkle diskusjonen, samt gjøre tematikken mer tilgjengelig. Begrepet har altså en rent pedagogisk funksjon. Stoikerne holder at mennesket har medfødte begreper, som fylles på ulik måte.  (F.eks: Epiktet Diss. 1,11; 1,22) Se for øvrig referansene som er oppgitt under forrige punkt.  

Naturen, og om begrepet «å begynne på nytt».

Hensikten med uttrykket «å begynne på nytt» er å peke på nødvendigheten av å lage konsistens i vår «erkjennelsesramme» – i våre grunnleggende begreper. Dette er fundamentalt i stoisk forståelse av rasjonalitet. Stoikerne kaller det «å skape et ordnet sinn». Et ordnet sinn har en «logisk kjede» mellom alle sine «grunnbegreper/førbegreper». (Se f.eks. Løkke (2015), kap. 5.)  Filosofi forutsetter derfor at vi begynner på nytt. Å skape et ordnet sinn innebærer å bygge sinnets begreper (og dermed persepsjon) fra bunnen av, det vil si fra Naturen, den eneste sanne rasjonalitet og målestokk. Jeg følger Panaetius og Posidonius ved å begynne med fysikk (studiet av Naturen som alts Første Prinsipp.) (DL 7.39-41) Jeg lar således «erkjennelsesreisen» starte med det grunnleggendende, nemlig Naturen. 

DL 7.132; 7.135-6; 7.137

I motsetning til den moderne selvhjelpslitteraturen, anser jeg det som helt vesentlig å forankre de stoiske resonnementene i Naturen. Boken Stoisk ro – livsvisdom for vår tid, er på mange måter skrevet som en reaksjon til den moderne selvhjelpstrendens neglisjering av det indre systemet i stoisk filosofi. Naturen, Logos, er det alt står og faller på.

DL: 7.147-9 (Gudene er én gud)

Cicero ND 1.39.

At vi innser visse ting gjennom sansene (det enkelte/parikulære), andre ting gjennom «argumenter», det rasjonelle :D.L. 7.52)

Aurelius, eks: 6.40; 6.36; 6.38; 7.9; 8.50; 9.9a; 9.9b. m.m.

I tillegg til primærmaterialet er diskusjonen av helhet – del inspirert av: An essay on the Unity of Stoic Philosophy, av Johnny Christensen(Copenhagen: Munksgaard, 1962) 

Se også:

Troels Engberg-Pedersen, The stoic theory of Oikeiosis (Aarhus: Aarhus University Press , 1990)

David E. Hahm, The Origins of Stoic Cosmology. (Ohio State University Press, (Columbus, 1977))

Samuel Sambursky, Physics of the Stoics (New Jersey: Princeton University Press, 1959)

Diogenes Laertius: 7.85-89

eks: Epikt. Diss. I.6.

Plutarch, On stoic self-contradictions 1052c-d; 1053b. 

Om Naturens gjenskapning av seg selv, Naturen som forandring, umuligheten av ikke-væren, og Naturens evighet: 

Se: LS, s. 274-280.

For eksempel: 

Aristocles (Eusebius, Evangelical Preparation 15.14.2) (LS: s. 276)

Philo, On the indestructability of the world 76-7. (LS: s. 277)

Aurelius: 2.17; 4.4; 5; 10.7.2.; 6.15 ,m.m

«Since god and matter are everlasting and always conjoined, the universe never ceases to possess vital heat.» (pneuma). (LS s. 278) (…) the universe is a cyclical process which alternates for ever between an ordered system, of which we are parts, and a state of pure fire, or «light» (…) (LS: s. 278).

Se forøvrig diskusjon LS, s 310 – 313.

Naturens Vilje + Naturens «plan» er ikke en agenda, men «prinsipper» Skjebnen følger:

Pierre Hadot, The Inner Citadel (Harvard University Press, 2001), 156.

Den fullstendige «plan» er «frø-prinsippene».: «Seminal principles (logoi spermatikoi) describe the mode of god’s activity in matter, a rational pattern of constructive growth which is both the life of god and the ordered development of all particular things. The idea is not that god «seeds» the world, and then leaves its maturation to develop independently. He is in his own identity the causal chain of fate.»  (LS: s. 277)

At Naturen verken vil oss vondt eller godt (ikke pønsker ut en ond eller god plan): Dette henviser til individet. Det Naturen gjør, gjør den for helhetens skyld. 

Epictetus, Diss: 2.6.9-11; 10.

Markus 6.1; 6.9; 6.44;

A. A. Long, «The Stoic Concept of Evil,» The Philosophical Quarterly, 18, No. 73 (October 1968)

For en god diskusjon av «nødvendghet», se: Susanne Bobzien, Determinism and Freedom in Stoic Philosophy (Oxford: Clarendon Press, 1998): «There is no space for either god or god’s plan outside the world. Both god (the active principle) and god’s reason or boulesis are part of the one material world». etc…

Epiktet, Enchiridion, 26; 30.

Aurelius, 2,9; 5, 4; 4,23; 4, 40; 5.2; 6,42; 7,9;

Aurelius: All that is from the gods is full of Providence. That which is from fortune is not separate from nature or from interweaving and interlacing with the things which are ordered by Providence. From that all things flow, and there is also necessity, and that which is for the welfare of the whole universe, of which you are a part. But that which the nature of the whole brings about, and what serves to maintain this nature, is good for every part of nature. Now the universe is preserved, by the changes of the elements but also by the changes of things compounded of the elements. (2.2-3)

The logos was, according to Diogenes Laertius, equally referred to by the Stoics as “god”, “Zeus”, “intellect” and “Fate”. Other nouns ascribed to the term included “providence” and “Natural Law”». 
settings

DL 7. 85-89; 

Naturens Vilje: Det greske begrepet Logos anvendes ikke, i stedet brukes norske ord og termer som: Sannhet, Naturens orden, Naturens forordning, Naturens rasjonalitet Naturens logikk, med mer. Logos er ikke noe annet enn Natur, Natur er ikke noe annet enn Logos. «The imperatives of the Law of Nature are also linked to impulses; for the law is also the will of Nature, or of Zeus who is the arranger of the Universe. And this will (boulêsis) is, as we shall see, a kind of impulse.» (Inwood, 1985), 108.

«The only set of principles which could guide a man unerringly through life is the set of principles recognized as the Law of Nature, the Common Law, the will of Zeus, or Right Reason. (Inwood, 107) 

«For the will of Zeus is not merely a set of general moral injunctions; it is aso identified with fate, the providentially determined sequence of events in each world cycle.  (Inwood 1985, 111)

Susanne Bobzien, Determinism and Freedom in Stoic Philosophy (Oxford: Clarendon Press, 1998) (kap 1, men hele boken)

Guds Vilje er «utvikling» av Logos.  (Inwood (70-71) Bad men act contrary to Right Reason, which is identified with Zeus (Inwood, 71). Snudd ryggen til Fornuft. 

J.M Rist, Stoic Philosophy, Cambridge: Cambridge University Press, 1990), kap. 7, om Skjebne og nødvendighet.  

Se Cleanthes’ Hymne

Hvorfor vektlegger jeg begrepet Naturens Vilje, heller enn Logos?: Mest av alt for å sette ord på doktrinen om «skjebne» og for å senere kunne tematisere stoisk kompatibilisme/determinisme (i kapittelet om vår universelle natur). Å ville det Naturen Vil. Overnevnte kilder viser at dette er legitimt.

Seneca: Epistulae morales 34.4; 35.4;120.9; Aurelius 11.21  

Seneca De beneficiis (On benefits) 6.23.

Cicero ND 2.58 

Aurelius: I now have what the universal nature wills me to have; and I do what my nature now wills me to do. (meditasjon 5.)

Plu. Stoic rep. 1050

Naturens vilje i betydning 2: Aktiv årsak i individet, i en hver skapning, som forandrer den i tråd med dens natur. Naturens Vilje i betydning 2, er ikke egentlig forskjellig fra Naturens Vilje i betydning 1, bare analysert på forskjellige måter/primærmaterialet er vektlagt ulikt. Se The role ethics of Epictetus – Stoicism in ordinary life, av Brian E. Johnson når det gjelder hvordan vi er «pålagt» å være en bestemt skapning i tid og rom. 

Naturen tilstrekkeligi seg selv: se Plutarch, 1052. Se også Johnny Christensen,An essay on the Unity of Stoic Philosophy: (Copenhagen: Munksgaard, 1962) kap 1. 

Varme, eller ild, fordi generende…

«Vedvare i vår væren»: Cicero: De finibus III, 16; Epictet, Diss, 1.19.

Vår sosiale natur:

Se Schofield: The stoic idea of the city (Cambridge: Cambridge university press, 1991)

Hvorfor ta med  Naturen i Hierokles’ konsentriske sirkler?  Fordi Naturen er Logos, den Lov vi må etterleve som sosiale, erkjennende vesener.

Stoisk lære om at vi først og fremst er borgere av kosmos, ikke av en stat. For en enkel diskusjon, se: John Sellars, Stoicism, (Berkley: University of California Press, 2006), 129-133.

Khrysippos sa: «(…) the gods made us for our own and other’s sakes.» (Porphyry, On abstinence 3.20.1,3.):

The role ethics of Epictetus – Stoicism in ordinary life, av Brian E. Johnson.

Aurelius: 4.4; 9.4; 10, 6; 6.42; 7.5; 10.33b; 12.20;

Epiktet, Enchiridion, 30. Diss, 2.10; 4,11.1; 4.12 m.m.

Seneca, Letters 95.5-53.

Det er selvfølgelig mye annet å ta av her, se f.eks: Troels Engberg-Pedersen, The stoic theory of Oikeiosis (Aarhus: Aarhus University Press , 1990) for begrepet oikeiosis. 

Individuell natur:

Et tema som sjelden diskuteres, og som neglisjeres i moderne selvhjelpsbøker. Dette kapittelet baserer seg i sin helhet på boken The role ethics of Epictetus – Stoicism in ordinary life, av Brian E. Johnson – en svært god bok! I tillegg: 

Se Panaeuteus teori om de fire «personae», i Cicero De Officiis (1.107–121)

Se eks. Epiktet, Ench, 17, 29, 30; Diss: 3.15.9; 3.21; 3.23; 4.4.42-44. 

Universell natur

Kapittelet er basert på velkjent stoisk lære, og jeg prioriterer ikke å liste opp kilder her. Ta gjerne kontakt om du ønsker mer info.

Om relasjonen mellom skjebne/determinisme og kontrolldikotomien, se eks.: The philosophy of Chrysippus av Josiah B. gould (Leiden) E. J. Brill, 1970) 

Se også: Susanne Bobzien, Determinism and Freedom in Stoic Philosophy (Oxford: Clarendon Press, 1998)

For en første intro, se f.eks: Epikteteus, Discourses, 1.1; Håndboken 1.

Aurelius 2.17; 4.49; 5.8.